Etter 23 døgn eller ca. 552 timer på havet ankommer vi St. Lucia nærmere bestemt Rodney Bay... det var og er himmelsk. Det har vært en lang reise men som også har gått raskt på mange måter.
Avreisehavn var Las Palmas, søndag 21. november nærmere bestemt. Nå i etterkant virker det sååå lenge siden. Las Palmas havn var pynta til fest denne dagen og på vei ut fra havna var det hornmusikk og festivitas – en utrolig festlig opplevelse. Hele 250 seilbåter tok avsted denne dagen. Noen hadde ambisjoner om rask seilas og andre vil bare seile komfortabelt og sikkert over dette havstykke. Men de vi snakket med var klar både mentalt og fysisk for et havkryss. Men viste vi egentlig hva det innebar utover det å være lenge på havet? Det gjorde vi nok ikke. Vår reiserute var den tradisjonelle med å gå sørover til smører smeltet for så å sette kursen mot vest – altså Karibia. Den første etappen bar preg av at det var dårlig vær lenger nordvest for den posisjonen vi var på – det var faktisk ikke mindre enn to stormen som laget mye svell og rare vindsystemer. Vi var langt unna dette været men fikk smake ytterkanten av den ”hygga”. Så i starten på andre uken kom vindstilla.. da var det bare å starte motor for i hele tatt å kunne ”flytte” på deg. Flere av båtene måtte faktisk gå til Cap Verde øyene for å fylle mer diesel. Hm hm – rart vær og hvor ble det av den Tradevinden/Passatvinden som vi hadde lest så mye om.. Selv om dette rallyet startet kanskje litt tidlig i sesongen så kunne det jo være OK å oppleve det – mente vi. Men fisksnørene ble kastet ut og været var fint så vi koste oss. Vi badet og hang etter Oda... men en dag observerte vi haifinner rundt Oda – da ble sdet slutt med badingen ... Fra nå av ble kropp og stomp vasket med sjøvann. En bøtte ble benyttet til det formålet. Så var det jo kjekt å oppleve noen dager delfiner som holdt oss med selskap. Fra andre båter fikk vi høre over VHF at de hadde sett hvaler rundt seg.. det fikk ikke vi opplevd men men alt kan man da ikke få med seg.

På slutte av siste perioden – altså omtrent siste uken kom det mye og god vind fra nordøst.. nå tenkte vi her kommer Tradevinden.. hærlig. Vi fikk god ”bør” i mange nautiske mil og det var så himmelsk. I perioder heiste vi Paraseileren når vinden ikke var for sterk. I disse dagene flytta vi oss ja..  Så i helt slutten av siste uken så opplevde vi vindstilla en gang til!!!! Himmel og hav er det vanlig utpå detta havet? Det er det vist... Da var det igjen bare å starte motor, ingen av oss var noe særlig lysten til å ligge å vente på vinden ca 200 NM fra St. Lucia. Så Rudolf er god å ha i slike stunder.

Havets mange ”ansikter”.. ja på disse ukene og dagene har vi sette havet fra mange ulike ”ansikter”. Alt fra speilblant hav til kuling som gir fråde eller bølger som ser ut som ”stående hvite hester” med en bølgehøyde på 5 meter. Alt i mellom dette. Heldigvis har vi ikke opplevd det aller verste som er storm og det håper vi at vi slipper. Men det har vært en reise på et hav som har vært blått men en blåfarge som har skiftet etter temperatur og vind/bølger. Et utrolig syn som man på mange måter ikke blir lei av å sitte å speide utover. Det gir en helt spesiell ro også ved å sitte å la tankene fly og ser på havet. Om nettene har det vært alt fra strålende måneskinn og stjernklart til dørgende mørke hvor man ikke ser en meter fremfor seg over ripa på båten. Det er store variasjoner og spennende å være observatør til en slik univers. Vi blir små i en slik sammenheng.

Ja hva har vi gjort underveis... Foruten å seile, holde utkikk, ta bestikk (notere posisjon og div til faste tider) så har vi alle sammen lest og sovet mye og godt. Jeg har baka både brød og kake som har vært kjærkommet. Morsomt det å få til slikt utpå havet.  God mat og noen små overraskelser blir da en hyggelig avbrekk i en kanskje til tider litt monot tilværelse. Selv om vi alle sammen har kosa oss på hver var måte. Det som kanskje var den største opplevelsen eller hendelsen var det som skjedde søndag 12.desember utpå ettermiddagen. Vinden hadde ”gått sin vei” og vi måtte bare starte motor for i det hele tatt å bevege oss i riktig retning. Vi hang litt med hodet for det er jo ikke det man ønsker... men plutselig begynte fiskesnøret på fiskestanga å gå utover. Lars hadde tidlgiere fått både Dorado og Baraquda allerede og gutta snakka om at det hadde vært kjekt med fersk fisk før vi ankom St. Lucia...  Det ønsket ble oppfyllt så til de grader. Etter en periode på omtrent 45 minutter fikk vi synes av en stor fisk som var ikke mindre enn en Blue Marlin på to meter.. Hvem i alle dager hadde tenkt noe slikt? Gutta hadde snakka om det hadde vært kjekt å kanskje få en tunfisk eller en Blue Marlin men fra å snakke om det til å få det på kroken er et lite stykke..Den var av en slik størrelse at den rommet hele bredden på badeplattformen. Det hadde blitt vanskelig å få en slik fisk ombord hvis vi ikke hadde hatt en badeplattform. Etter endel basking fikk gutta heist fisken opp og ikke minst målt lengde. Fiskevekt hadde vi ikke men dette var en stor fisk. Fisken ble rensket og de beste fillene ble skjært ut til mat. Resten av fisken ble kastet ut på havet til hai mat. Vi posjonspakket det meste men stekte litt til oss elv for å smake på fisken. Hvordan smakte det?  Fiskekjøttet var helt mørt og smakte ikke fisk i den forstand men mer en saftig kylling.... Så er det mulig... ikke vet vi men slik var vår opplevelse. Vi tre var alle llitt høyt oppe den kvelden men det hadde vært en utrolig opplevelse vi hadde hatt hovedansvar for... Den fisken skulle ikke mistet hadde gutta bestemt seg for ... Se bildene.

Søppel... det blir det mye av og hva gjør man med det?? Ikke minst hva gjlr man med alt plastikken som det meste er pakket inni? Vi valgte å stappe alt av plast i to 5 liters plastkanner. Etter disse dagene hadde vi til slutt to fulle 5 liters kanner og to søppelposer. Så jeg håper at flere seilere har enten gjort det sammen som vi har gjort eller samlet søppel på en annen måte. Det er trist hvis noen kaster plast på havet.

Til slutt er vi alle tre enige om at disse ukene og dagene hadde vært en flott opplevelse. Dette kunne faktisk fristes til gjentagelse... og for de av dere som kunne tenke seg å gjøre noe slikt... gjør det.

Så til alle de av dere som har sendt oss mail underveis – tusen tusen takk. Det har vært et av høydepunktene å koble oss til satellitt telefonen og sende og laste ned mailer. For så å se hvem vi har fått mail fra. Men vi vil få takke Per Olaf Hansen som har hver eneste dag i løpet av disse ukene vi har vært på havet, sendt oss oppdatering om hvordan vi ligger ann og forventet ankomst St. Lucia... det har vært veldig kjekt. Min bror Tor har med gjevne mellomrom også sendt oss mail med opplysninger om hvordan vi lå ann i dette rallyet og i tillegg litt informasjon om de andre seilbåtene som vi ”konkurerte med”. Vår kjære S/Y Oda er på ingen måte en skarpseiler ,men  vi har beveget oss i riktig retning hele tiden... Marie har også sendt oss mail så og si hver dag i denne perioden – det har vært veldig hyggelig..... Men ingen av oss savner vinteren i Oslo... litt rart.